HERMANNSBURG OG ALBERT NAMATJIRA
I Perlesøsteren sporer CeCe familien sin og røttene sine til en liten bosetning i det enorme Red Centre i Australia – misjonsstasjonen Hermannsburg i nærheten av Alice Springs. Der får hun høre om misjonsstasjonens store stolthet, Albert Namatjira, den mest berømte australske aboriginkunstneren i det 20. århundre.
Hermannsburg Mission utenfor Alice Springs, i hjertet av Australia
Lucinda Riley utforsker villmarken rundt Alice Springs i januarheten
Hermannsburg var en lutheransk misjonsstasjon som ble grunnlagt i 1877 av prester fra Nord-Tyskland, men den utviklet seg snart til en multikulturell bosetning som omfattet både europeisk kultur og arrerntekulturen.
En av de første prestene der, Carl Strehlow, som oversatte Bibelen til arrerntespråket, hadde en sønn som het Theodor (Ted). I Perlesøsteren er han en venn av personen Charlie. Han ble en berømt antropolog, og det var han som løftet arrerntekulturen frem så Australia ble oppmerksom på den.
Pastor Carl Strehlow og hans kone Frieda i hagene ved Hermannsburg i 1896
Ted Strehlow med to medlemmer av arrerntenes eldreråd. Hans bok «Songs of Central Australia» – som nå er utsolgt fra forlaget og nesten umulig å få tak i – gir en av de mest fullstendige oversiktene over arrerntefolkets muntlige overleveringer
Paster Albrecht overtok ansvaret for misjonsstasjonen Hermannsburg i 1922. Sammen med Ted Strehlow støttet han Albert Namatjira og de andre aboriginkunstnerne, og han kjempet for å få etablert flere bosetninger for aboriginene.
Albert Namatjira ble født i Hermannsburg i 1902. Han ble døpt i den kristne tro, men han holdt fast ved arrerntefolkets åndelige tro, og han gikk ofte på vandring i villmarken sammen med slektningene sine. Da kunne han være borte i flere uker om gangen.
Albert Namatjira i pickupen sin. Bildet er tatt av Ern McQuillan
Albert og hans kone Rubina (Rosie)
Da Albert var sytten år, rømte han sammen med en kvinne fra en annen aborigingruppe. De giftet seg og fikk syv barn, som alle levde opp. Etter en tid ble hans kone også døpt, og hun fikk navnet Rubina.
I 1934 kom akvarellmaleren Rex Battarbee på besøk til misjonsstasjonen og stilte ut sine bilder av MacDonnell-fjellene. Albert ble fascinert og ba om å få lære teknikkene hans, og Rex tok ham under sine vinger. Snart slo Alberts talent ut i full blomst, og han holdt sin første separatutstilling i desember 1938.
Alberts akvareller skapte både forbløffelse og forvirring i den australske kunstverdenen. Kritikerne forsto ikke hvorfor en aboriginkunstner malte i en europeisk stil som denne, i stedet for å benytte den tradisjonelle prikkemalingen.
To av Alberts akvareller av landskapet rundt Hermannsburg, med et av de berømte, spøkelsesaktige gummitrærne i forgrunnen
Albert inspirerte andre unge aboriginkunstnere til å male, og senere grunnla han Hermannsburg-skolen. Berømmelsen hans vokste, og i 1954 ble han presentert for dronning Elizabeth og hertugen av Edinburgh i Canberra. Det fortelles at han sto tidlig opp den dagen for å øve seg i flere timer på å bukke.
I 1957 ble Albert og Rubina de første aboriginene som fikk fulle borgerrettigheter – rettigheter som ble nektet alle andre aboriginer, til og med deres egne barn, i ti år til. Men Alberts liv fikk en tragisk slutt. Han hadde vært plaget med hjerteproblemer i mange år, og han drakk altfor mye. I 1958 ble han arrestert og dømt til seks måneders hardt arbeid fordi han hadde skjenket alkohol til en annen av mennene i stammen, noe som var ulovlig ifølge australsk lov på den tiden. Han ble satt i fengsel, mistet lysten til å male og sank ned i en dyp depresjon. Han døde kort tid etter.
Albert Namatjira etterlot seg en utrolig mengde arbeider, og den dag i dag er mange av hans etterkommere talentfulle kunstnere.
Hermannsburg er nå klassifisert som historisk område beskyttet av The National Trust, og alle kan besøke de omhyggelig ivaretatte bygningene, slik jeg selv gjorde da jeg holdt på med forundersøkelsene til CeCes historie.
Kapellet i Hermannsburg, sett både fra inn- og utsiden. Det er hit Mr. D. tar med seg Kitty i «Perlesøsteren»