Alle store fortellinger begynner med en ekstraordinær kvinne
Da jeg fikk idéen til å skrive en serie bøker basert på De syv søstrene i Pleiadene, hadde jeg ingen anelse om hvor historien ville føre meg. Jeg var fascinert av tanken på at alle de mytologiske søstrene – i henhold til de legendene som omgir dem – var sterke og unike kvinner. Noen sier at de var De syv mødrene som befolket jorden vår, og det er ingen tvil om at historiene rundt det vil ha det til at de var svært fruktbare! De fikk mange barn med de forskjellige gudene som ble tiltrukket av deres styrke og skjønnhet, og av den auraen av mystikk som omga dem.
Jeg ønsket også å fremheve kvinners innsats, spesielt i fortiden, da deres bidrag til å gjøre vår verden til det stedet den er i dag, ofte ble overskygget av mennenes arbeid og prestasjoner, som er blitt langt grundigere dokumentert.
Men definisjonen av feminisme er likhet, ikke dominans, og de kvinnene jeg skriver om, både i fortiden og i nåtiden, aksepterer at de ønsker og trenger menn i livet sitt. Det maskuline og det feminine er kanskje det sanne yin og yang i naturen og må tilstrebe balanse – det vil si at vi må akseptere hverandres individuelle styrker og svakheter.
Og selvsagt trenger vi kjærlighet, alle sammen – ikke nødvendigvis i den tradisjonelle formen med ekteskap og barn, men jeg tror at kjærlighet er selve livskilden, og uten den vil vi mennesker visne bort og dø. Serien om de syv søstrene er en skamløs hyllest til vår endeløse jakt på kjærlighet, og den skildrer også de ødeleggende konsekvensene når vi mister den.
Når jeg reiser rundt i verden og følger i fotsporene til mine virkelige og oppdiktede kvinnelige personer for å forske i historien deres, føler jeg en konstant ærefrykt og beundring for styrken og motet til de generasjoner av kvinner som er gått forut for meg. Enten disse kvinnene har kjempet mot seksuelle og rasistiske fordommer i tidligere tider, eller skapt seg et nytt liv på den andre siden av kloden, har de banet vei for oss som lever i dag, og gitt oss friheten til å tenke og handle som vi selv ønsker. Og dette er noe vi svært ofte tar for gitt.
Dessverre er vår verden i dag fremdeles ikke noe perfekt sted, og jeg tviler på at den noen gang vil bli det, for det vil alltid ligge nye utfordringer forut. Samtidig er det min oppriktige overbevisning at menneskene – og spesielt kvinner – trives med disse utfordringene. Vi er tross alt simultankapasitetens gudinner! Og hver dag når jeg sitter med et barn i den ene hånden og et manuskript i den andre, gleder jeg meg ved tanken på at min frihet til å være den jeg er, skyldes innsatsen fra mange generasjoner av bemerkelsesverdige kvinner i en lang rekke som kanskje kan føres helt tilbake til De syv søstrene …
Jeg er sikker på at du også – akkurat som jeg – har en søster du særlig identifiserer deg med, og en du liker minst. Uansett, gleden ved å skrive om disse jentene er at alle har sine egne styrker og svakheter. Akkurat som alle oss andre.
Og så er det Pa Salt, søstrenes gåtefulle far, som kun blir sett gjennom de sørgende døtrenes blikk etter at han er død. Hvem var han? Og hvorfor adopterte han jentene fra alle fire hjørner av verden?
De syv søstre er en fortelling om det å være menneske; om kjærlighet, glede, tap, redsel og smerte. Og fremfor alt om en gave som er viktigere enn noen annen, og som har holdt oss i live gjennom de verste lidelser: HÅP.